Historisk tilbakeblikk på Skauen Gård – Del 3
Dette blogginnlegget dreier seg om min Bestemor Magnhild (Bibbi) og Bestefar Nils sin epoke på gården. Tidligere har vi skrevet om de eldre generasjonene på gården, så les gjerne de tidligere bloggpostene dersom du vil lese om den eldre historien fra Skauen Gård.
Jeg kan tenke meg at det ikke var helt problemfritt å komme inn som nygift kone her på gården i 1928. Bestefar sin søskenflokk var en arbeidsom og sammensveiset gjeng. Deres mor døde tidlig, allerede i 1915, og de måtte ta ansvar for hver sine arbeidsoppgaver. Alle i søskenflokken etablerte seg i nærheten av gården med egne hjem og familier i samme tidsrom som besteforeldrene mine gifta seg, men det var nok ganske folksomt på Skauen gård til tider. Ikke lenge etter ble det født en liten gutt som fikk navnet Ole, som er min (Ellens) far. Deretter kom det to til, Ruth og Lars, på løpende bånd. Noen år etter ble Ellen født, og søskenflokken på fire var komplett. Magnhild var en dyktig husmor, men også god til å melke kuer og kjøre hest. Det hadde hun lært seg hjemme på Torp, en gård ca. 3 km unna, hvor også søskenflokken måtte ta del i alt arbeidet fra ung alder.
Bestefar Nils var veldig opptatt av hester, og de hadde et gjensidig tillitsforhold. Likevel var han tidlig ute med å skaffe seg en bil. Før han gav seg som bonde hadde han kjøpt en David Brown traktor, men det var nok Ole som ivret mest for å få den til gårds. Det var to seter på den, og han likte å ha med seg en av søstrene mine når han var ute på jordene.
Veldig mange av bygningene som fortsatt står her på Skauen gård, ble reist med Bestefar Nils som byggherre. Det var på 1930-tallet de fleste ble bygd, ny låve med fjøs, stabbur, hønsehus, vedskjul og grisehus. Da var det godt med arbeidskraft å få tak i grunnet «depresjonen». Mye arbeidskraft, men lite penger å tjene og få jobber å få. Flere var villig til å arbeide for kost og losji pluss litt lommepenger, noe Bestefar Nils kunne stille opp med.
I boka «Norske gårdsbruk» som er utgitt i 1942 står det oppramset hva som fantes av bl.a. av dyr her: 3 hester, 16 storfe, 7 ungfe, 4 avlspurker og 80 fjærfe. Det var ikke lite de hadde å holde styr på av dyr, fôr og møkk den gangen. I tillegg dyrket de gras til kuene og korn og poteter til mennesker og dyr. Under 2. verdenskrig ble det særdeles viktig å være selvberget, og det var allment akseptert blant folk at bøndene kunne gjemme unna noe av avlingen som de kunne dele med slekt og venner. En dag med en forferdelig snøstorm, spente han sleden for hesten. Nå gjaldt det å komme seg til mølla for å male korn, for da fikk de litt mer mat enn bare det fra rasjoneringskorta. Han hadde regnet ut at akkurat denne dagen ville ingen være ute for å kontrollere hva som foregikk. Jeg kan tenke meg at det lå noen timers jobb bak å få hesten og lasten fram og tilbake i det dårlige været.
Her på Skauen var det potetdyrking som var det viktigste for selvberginga. Magnhild og Nils hadde mange nieser og nevøer i nærheten og de kom for å plukke poteter hver høst. Ellen Pettersen, født Mossik, skriver her om et minne fra disse dagene med potetpelling hos tante og onkel :
«Det var helt vanlig at barn var hos den nære familie og plukket poteter.
Hver høst i barndommen var jeg på Skauen hos onkel Nils og plukket poteter. Det var alltid en glede å gå dit.
Potetene på Skauen var lette å se og plukke. Etter potetmaskinen la de seg så rene og lett tilgjengelige oppe på den fine potetjorda.
Miljøet på gården var lett og vennlig.
Onkel Nils tok oss med og satte opp røfte pinner, en rettferdig fordeling av randa skulle det være. Plukkingen gikk med liv og lyst.
Klokka 12 ropte tante Magnhild oss inn til middag. Jeg husker at maten smakte godt. Det kunne eksempelvis være flesk og duppe eller kjøttkaker.
Onkel Nils skrellet poteter til de som ikke klarte det. Miljøet rundt bordet var lett og lystig, takket være onkel Nils og tante Magnhild, hun var en gledesspreder.
Etter hvert som dagen gikk ble vi nok litt slitene, da gikk onkel Nils rundt og sa oss gode ord til trøst.
Når dagen var over stilte vi oss opp på lang rekke. Vi fikk lønninga vår for dagen. Onkel Nils betalte bedre enn andre.
Vi sprang lykkelige hjem og følte oss rike.»
Under krigen bygde de på hovedhuset igjen, denne gangen ble det nytt kjøkken mot sør, og to nye soverom i 2.etasje. Det ble da også bygget en hverdagsinngang til kjøkkenet.
Siden jeg selv ikke fikk treffe Bestefar, har jeg fått min søster Vigdis til å skrive litt om hvordan hun opplevde han:
«Som første barnebarn av Bestefar Nils, var jeg nok veldig velkommen. Han hadde meg i hælene overalt. Når vi skulle ut, sa han alltid «sett på ho den grønne kåpa» Det var ei gammel kåpe som sikkert hadde vært brukt i generasjonen før meg også. Når jeg snubla og datt i renna (floren) i grisehuset, var det ikke så farlig. I grisehuset hadde Bestefar en stor grisematkoker. I den kokte han poteter til grisene. Det likte de – smattet i vei. Vi smakte litt Bestefar og jeg også.
Inger var med Bestefar i verkstedet og spikret 40 kgs potetkasser. Etter middagshvilen sa han «vi får vel gå og «pite» litt vi, Inger. Så tusla de ut i verkstedet hvor det var fyr i ovnen og varmt og koselig.
Bestefar var full av historier. Jeg husker ikke lenger detaljer om disse historiene, men det handlet om folk han kjente. Å kravle opp på fanget hans og sitte i armkroken og kjenne «Bestefarlukt» - det var trygt og godt.
Når jeg tenker tilbake på Bestefar, så ser jeg på en høyreist skikkelse med grønn vindjakke, gummistøvler og six-pencelue. Til «pent» hadde han en mørk blå dress med vest inni.
Det var ofte gjester hos Bibbi og Bestefar. Husker juleselskapene hvor alle søsknene med ektefeller på begge sider kom. Da var det folksomt i huset. Konene hadde ofte sydd seg ny kjole, og mennene hadde ny strikkejakke. De holdt et gjestfritt hus mine besteforeldre, og generasjonene etter dem har gått i deres fotspor. Det er godt å stamme fra en slik plass og slike flotte folk»
Takk til største storesøster Vigdis for bidrag til gårdshistorien J
Bestefar fikk også kjøpt inntil en gård på Mossik. Da ble gården litt større, og vi fikk inn en annen, mer tørkesterk jordart. Denne jorda ligger rett på andre siden av skogen vår.
På slutten av Bestefars levetid, i 1957, ble Bryggerhuset delvis revet ned, og det ble bygget et koselig, lite kårhus. Det var pappa Ole og Onkel Lars som var primus motor for bygginga, men de var heldige som hadde en svoger som var murer og en som var elektriker.
Bestefar var dessverre mye syk de siste åra, men med god hjelp av familien fikk han bo hjemme hele tiden til han døde, 63 år gammel. Jeg er veldig glad for alle historier jeg har fått høre om han opp igjennom åra fra slekta rundt oss.
Bibbi levde til jeg var 13 år, og jeg hadde mye moro sammen med henne. Spesielt husker jeg alt det gode bakverket hennes, og at ho likte veldig godt å spille yatzy og andre spill. Hvert år etter jul hadde ho «juletrehøsting» for oss barnebarna. Vi var veldig glad i ho alle vi kusinene. Ho var bestemor til 9 jenter.
Neste bolk med historisk tilbakeblikk vil være om min mor Vera og far Ole sin epoke. Den begynte som en glidende overgang med Nils og Magnhild og varte fram til 1986, hvor vi, Ellen og Asbjørn, overtok.
