Historisk tilbakeblikk på Skauen Gård – Del 4

Tiden da min mor Vera og far Ole Skauen drev gården.

Ole og Vera fant hverandre og falt pladask for hverandre når de var ca 18 år gamle. De giftet seg i 1949. Deres eldste datter Vigdis, ble født i 1950, Inger i 1954 og til slutt undertegnede, Ellen, i 1961. De forpaktet gården noen år før de tok over eierskapet i 1957. Det første året satt de i gang med å bygge gårdens kårbolig. Garasjen ved siden av var allerede bygget noen år tidligere. De hadde mye hjelp av sine søsken, og det var liv og røre i hver krik og krok. Vera hadde noen høner, og eggene kom godt med, siden det alltid hørte med noe søtt til kaffen og det var ofte folk innom. Det gikk mye i formkaker som sitronkake og Mor Monsen kake, i tillegg til Ekskringle, som også holdt seg fersk mange dager i en kakeboks.

Dyrehold

I grisehuset ble det stadig flere griser utover på 50 tallet, og en stund tenkte de på å satse videre på kun gris. De leide et grisehus hos pappas onkel på Ek i tillegg. Det var mye jobbing med grisinger og koking av poteter til grisene. Sommerstid praktiserte de utegris som fikk gå og rote i jorda.

Utover på 60-tallet ble det trappet betydelig ned på antall griser, det var kuer som ble satsingsområdet likevel, og til slutt var det bare melkekuer, kalver og ungdyr igjen. Grisehuset og stallen ble innredet til ungdyr, og kuer og kalver var igjen i fjøset. Da kunne de øke til maks 18 kuer. Det ble installert melkemaskin på begynnelsen av femtitallet. Før dette var det håndmelking som gjaldt, og bøttene ble tømt over i melkespann og kjøla ned i en vannkum. Noen år på sekstitallet hadde de en tank i melkebua som hadde elektrisk kjøling. På syttitallet kjøpte de røremelkingsanlegg med tilhørende vakuumtank, og jobben med selve melkinga ble mye lettere. Vera var en ener til å få god rytme i melkinga, og det gikk unna med liv og lyst. Hvis det dukka opp noen kviger som sparka fælt, så måtte Ole tilkalles og binde de fast for å sikre at ingen (hverken dyr eller mennesker) ble skada under arbeidet. Han var ansvarlig for foringa og det var ingen lett jobb, alt siloforet måtte lempes ut med høygaffel, og om vinteren når siloforet var frosset inni siloen måtte det lirkes ut bit for bit med høygaffel og legge det til tining i fjøset mellom stella. De fôret også med kålrot som ble lagra i «kule» ute på jordet, og kjørt inn et par ganger i uka og deretter raspa på en egen kålrotrasper. Kuene var veldig glad i det. Det ble også fôra med poteter i perioder. Ole henta mask på bryggeriet en gang i uka, og det ble brukt til fôr og var smakelig for kuene.  Ørmen Halmluteri kom med et stort lass ferdig luta halm en gang i uka. Den var tung å håndtere, og da hjulgrabben kom og løste av trillebåra på 60-tallet var det en stor forbedring. Skal si det var en allsidig forrasjon kuene fikk på den tiden.

I 1961 var arbeidshestenes historie på gården over. Det var ikke med lett hjerte for han tenker jeg, for pappa hadde jobbet med hester hele sitt liv fram til det.

Storesøster Vigdis har skrevet ned noen tanker rundt dette som vi får dele her:

«Fra han var gutt var det hans oppgave å stelle hestene på gården. Da han og søsknene vokste opp, var det ei som het Borka, henne husker jeg også at tante Ruth snakket om. Hun var visst veldig forstandig, Borka. (se bilde)

Kan tenke meg at Lenda kom til gårds da pappa var ca 10 år – for jeg mener hun var 23 i 1961. hun ble kjøpt som unghest eller føll. Grunnen til navnet er en fortelling som stod i Leseboka om «Lenda fra Land», bildet av den hesten var akkurat sånn som vår Lenda så ut.

Det var den unge Ole som stod for opplæring av denne hesten. Og de to var virkelig to sjeler og en tanke! Han fortalte om en gang de arbeidet i skogen med å kjøre sammen tømmer til lunneplassen. Da de hadde fått fullt lass på gjetedoningen og Lenda tok i og dro, så bråstoppet hun etter en stund. En annen hestekar ville trolig bare har jaget på hesten for å ta enda mer i. men Ole visste at hun alltid gjorde sitt beste og var hundre prosent til å stole på, så han løste henne fra og lesset av stokkene. Da så han at gjetedoningen hadde kjørt seg fast mot en stubbe under snøen. Da var saken grei å løse, bare få flyttet gjeta og lesse på igjen. «nå kan du dra, Lenda!» og hun så gjorde. Uten denne gode forståelsen mellom mann og hest kunne det ha blitt ødelagt både redskap, seletøy og kanskje til og med hest.

 Lenda var også en trygg og god venn for meg og Inger da vi var små. Husker vi slo klegg og brems på henne, og vi var både over og under hesten og mellom beina. Hun stod som en støtte når det var unger i nærheten. Den siste vinteren hun levde, fikk Lenda en lungesykdom, slik at hun ikke torde å legge seg inne. Hun la seg ned så fort pappa slapp henne ut på «Bingen». Han lot henne ikke lide seg gjennom en vinter til med denne lungelidelsen som ikke kunne helbredes. Det siste bildet av henne er det der lille Ellen er med sammen med pappa.»

Traktorene hadde jo allerede gjort sitt inntog.

 Heldigvis fikk Ole også oppleve neste runde med hest på Skauen på 90-tallet, og det er ikke få unger, og voksne med, som har vært på rundtur i høyvogna sammen med han. Kanskje er du et av de barna som fikk være med og kjøre ut på jordet og få smake på agurker som ble dyrka i store mengder på 90 tallet?

Potetdyrking

Som jeg skrev om i forrige bloggpost, så har det vært dyrket poteter på Skauen i lange tider, og på 70- og 80-tallet var arealet oppe i ca 40 dekar i året. De tidligste potetene ble levert rett fra jordet og til grossisten. Det ble kjøpt inn en ny Faun potetopptaker på midten av sekstitallet. Den besto av en sekkeplattform med vekt foran på lesseapparatet, bak ble potetene plukka, og på siden hadde vi et hjemmesnekra opplegg sånn at småpotetene ble sortert ut, og ev skada poteter ble tatt ut. Ikke noe gikk til spille, for det som ikke var matpoteter ble enten til neste års settepoteter eller fôrpoteter til gris/ku. Dagene gikk med til fjøsstell på morran, potetopptak noen timer på dagen, og så fjøsstell på kvelden igjen. Det var ikke noe problem å få dagene til å gå. Vinterpotetene ble tatt opp i store kasser på høsten, og så bidro familie og naboer til sortering senere utover før det ble for kaldt. Tante Ruth (Oles søster) var alltid med på sorteringa, og jeg husker hun lempa oppi poteter i potetsharpa (sortereren) med den digre potetstengen (grepet) i fast tempo. Det var hardt, men artig arbeid, og alle jobba på hver vår plass for å få et godt resultat som vi alle var stolte av.

Landbrukets tredemølle?

Landbruket drives framover av ulike effektiviseringskrav, blant annet med tilskuddsordninger for pålagte investeringer. Da det ble krav om tett gjødsellager, valgte de å bygge på fjøset med en stor kjeller under, og fikk plass til noen flere kuer og samlet alle kalver og ungdyr i samme rom. Det var en stor arbeidsbesparelse, men også en stor investering, og rentene var kjempehøye på 80-tallet. Det var veldig strenge reguleringer rundt dette for å få lån og tilskudd i det som da het Statens Landbruksbank.  Men det var ikke snakk om å gi seg, nei, da økte vi på med enda flere dekar med poteter for å tjene litt mer. Og det gikk på et vis. Vi hadde noen gode år med høy trivselsfaktor for folk og fe i det nye fjøset som sto ferdig restaurert og påbygd til dobbel størrelse i november 1980. Det var nå plass til maks 22 melkekuer med fullt påsett. Dette byggeåret fra sommer 80 til 81 fikk jeg, Ellen, jobbe hjemme på gården som praktikant før jeg skulle ta agronomutdannelse året etter. Pappa var ikke redd for å slippe meg til tidligere heller, men dette året var nok det året jeg lærte aller mest fordi pappa var så opptatt med bygginga og mamma og jeg sto for det meste av gårdsdrifta ellers. Vi fikk låne fjøset på Mossik hos pappas søskenbarn i byggeperioden, og jeg fikk prøve meg på spannmelking og andre litt eldre systemer for fjøsdrift. Det ble da ekstra stas når vi kunne flytte besetningen hjem til et nytt og lettvint fjøs.

 Da hadde vi også fått det mye bedre mht håndtering av silofôret, hvordan man fikk det ned i siloen på sommeren og opp fra en stor, ny silo på vinteren. På førsten av åttitallet ble det montert såkalt urviserskinnebane over den nye siloen.

Livets gang på gården

I en alder av 56 år fikk Ole et stort hjerteinfarkt, i tillegg til andre sykdommer han hadde pådratt seg. Heldigvis overlevde han disse dagene som han svevde mellom liv og død, men det ble etter en tid klart for oss at gården måtte overdras til neste generasjon ganske kjapt. Pappa fikk ca 20 år som ganske aktiv pensjonist på gården, og mamma fikk vi beholde helt til nå i sommer (22) De har vært til uvurderlig hjelp for oss på gården.

Det er så mye mer man kunne skrevet om disse tretti åra, men håper dette har gitt et innblikk. Kanskje ble det litt «for spesielt interesserte», men likevel er det en bit av gårdens historie.

Det ble Asbjørn og Ellen som fikk overta i 1986. Allerede i 1991 starta vi så smått opp med selvplukk.

Vår periode blir neste historiske tilbakeblikk.